Bestemor hadde lenge hatt lyst til å gå og se på Risdalstårnet på Konnerud, så denne kvelden bestemte jeg og pappa’en min oss for å ta med henne og Theo (mellompuddelen hennes) og ta turen opp dit.

Vi parkerte på Konnerudsenteret og la i vei. Opp til tårnet tar det ca 1 time å gå, været var fint og vi regnet selvsagt med å være ved bilen igjen i god tid før det ble mørkt.

Pappa hadde hvert der flere ganger før med en venn, og trodde at han kom til å finne tårnet uten problemer… vi travet i vei, bestemor og pappa skravlet og lo. I begynnelsen så var det bra skiltet, men plutselig så de ingen skilt. Antageligvis hadde de snakket så mye at de hadde oversett skiltene.

Det ble mørkere og mørkere og bestemor begynte å se dårlig. (Begynner å bli gammel hu der, skjønner dere 😉 ) etterhvert traff de noen folk som visste hvor tårnet var og folka mine fikk beskjed om at de hadde gått litt feil. Javel, vi snudde slik de hadde fått beskjed om, men mørkere og enda mørkere ble det.

Bestemor snubla og falt på sleipe røtter og glatte «svaberg», hun banna og skreik at dette var det dummeste hun noen gang hadde gjort.

Vi andre måtte le for vi syntes hun var litt vel hysterisk! ;-D Etterhvert fant pappa’en min ut at han fikk gå foran og varsle bestemor hver gang det var noe hun kunne snuble i. Begge to hadde ganske lite strøm på mobilene sine, men etterhvert begynte bestemor å bruke sin som lommelykt, da fikk hun roet seg litt ned. Gudskjelov og takk for det, for da fikk ikke vi andre nervøst sammenbrudd av å være med henne. 😉

Tårnet fant vi ikke, men vi visste retningen til Jordbrekk, der pappa og bestemor hadde bodd i mange år, så da begynte vi å nedover dit. De to voksne travet avgårde med meg og Theo på slep, men det var ikke mye fart på oss, eller det var lettere sagt bestemor det da.

Pappaen min går mye i skogen og kan gå både langt og ute i mørket, ikke hadde han blitt redd om vi hadde måttet sove ute ei natt heller og jeg er sikker på at han hadde lagt meg godt inntil seg og holdt meg varm. Han er veldig glad i meg skjønner du.

Nå hadde det blitt veldig mørkt ute og enda vanskeligere å gå, så nå begynte bestemor å mase om at de måtte ringe til politiet, men hun håpet veldig på at de skulle slippe det altså. Sånt er jo veeeldig flaut, vet dere!

Men etter å ha gått og tråkka i 3-4 timer og truffet på to damer som sa vi skulle gå sånn og slik og GPS’en til pappa hadde sluttet å virke som den skulle, og de kunne ikke gå inn på GPS’en min fordi det ikke var bra nok mobildekning og at de bare surra rundt, så ville bestemor ha hjelp.

Både pappa og bestemor hadde da svært lite strøm igjen på mobilene, men håpet det var nok, så hun fikk snakket med politiet. Gjett om hun følte seg helt idiotisk og dum, som måtte ringe politiet og si at pappa, hun, Theo og jeg hadde rotet oss bort i Konnerudskogen og måtte ha hjelp før, ihvertfall hun, frøs ihjel og var redd det skulle komme noen skumle vesener ut av mørket og ta oss.

Damen i politiet var kjempekoselig og sa vi skulle få hjelp. Dekningen på mobilen var som sagt veldig dårlig, så de ble brutt hele tiden. Bestemor fikk kommet seg opp en liten bakke for å se om det var bedre dekning der og da holdt hun på å snuble i ei rot. Egentlig var det ganske moro å se og høre på henne, altså.

Politidama som heter Iselin fikk adressen til GPS’en min på SMS, så hun kunne se hvor vi var og få hjulpet oss derfra. Bestemor og hun hadde små samtaler med hverandre og det roet henne ned. Hi hi. Så ringte Iselin og sa hun hadde fått tak i hundefører Jørgen, han var på et annet oppdrag, men skulle komme så fort han kunne.

Vi fortsatte å gå der Iselin sa vi skulle gå, men etter ei stund ringte hun og sa at hundeføreren ville vi skulle vente der vi var, fordi det var enklere å finne oss da. Bestemor syntes det var kjempekaldt, så hun hoppet opp og ned og slo floke, jeg tror jammen hun sang OLfloka sangen også jeg gitt. Rar hu der altså. 😉

Plutselig hørte vi det braket oppe i skogen og der kom hundeføreren og hunden hans for å redde oss. Vi fikk beskjed om å følge etter han, men først fikk vi ei lykt, så ihvertfall bestemora mi klarte å se i mørket. Ha ha.

Ja, ja da begynte vi nå å gå også hører vi plutselig ei sirene? Vi lurte veldig på hvorfor den kom på innimellom. Vi fikk ikke spurt Jørgen, fordi han gikk et stykke foran oss. Lyden kom nærmere og nærmere og så dukket det opp en politibil og to politifolk. Det viste seg at hundeføreren hadde kjørt og parkert bilen et annet sted på Konnerud og at de to andre satte på sirenen med jevne mellomrom, så han hørte hvor vi var i forhold til de.

Inn i politibilen bar det, mens politifolka lo så de skred og unnskyldte seg så godt de kunne. Jeg og turfølge mitt skjønte de godt vi, da de sa det ikke hver var dag de reddet minigriser som hadde rotet seg bort i skogen midt på natta, nesten midt på natta da, for når klokka er tolv-ett, så pleier jeg å sove jeg skjønner du. 🙂

Det ble en lang og stabasiøs tur, og vi som bare skulle ta en liten ettermiddagstur opp til Risdalstårnet!

Bestemor var så glad for at politiet hadde hjulpet oss ut av den store kalde, mørke og farlige skogen, så hun bestillte marsipankake fra Condelica, som takk til dem.

Fra venstre: Bestemor, pappa, Jørgen, Raymond og Iselin.
På kaken: Theo og meg
(Foto: Anne Malm Monstad / Politiet)

---

Litt informasjon fra Raymond på spørsmål på hva dem tenker og hvordan dem jobber når dem får beskjed om at en gris med følge 😉 har gått seg bort i skogen:

Ift spørsmålet ditt så smiler man vil litt ekstra i når man hører at man skal på oppdrag med en «gris på avveie».

Når det er sagt blir nok mitt personlig fokus menneskene og hjelpe disse i en situasjon som kan være potensielt farlig.

Vår arbeidsmetodikk i detalj kan jeg nok ikke gå inn på. Men dette blir et redningsoppdrag på lik linje med alle andre slike oppdrag av samme karakter.

Først å fremst ønsker man å lokalisere din/deres posisjon. Dette er et samarbeid mellom operasjonssentralen som bruker elektroniske hjelpemidler, kartverk osv. Til oss som er ute i skogen og har «live» bilde av området.

Vår politihund jobber ut fra et luktbilde og er trent til å finne igjen det som ikke passer inn eller som skiller seg ut i området – veldig forenklet forklart. Dere som mennesker eventuelt gris passer ikke helt inn i skogen nødvendigvis 😉

Jeg har blitt forklart (Jørgen får bare arrestere meg om det ikke er riktig) at for å sammenligne lukteevne hos menneske og hund kan du ta en fyrstikkeske og legge denne i det ene hjørnet på en stor fotballbane. Da utgjør nesen til menneske fyrstikkesken og hunden den øvrige fotballbanen – det er nokså beskrivende og forteller hva slags enorm ressurs en politihund kan utgjøre for et slikt oppdrag.